En hyllest til unge forbilder

Når man får barn forandrer det meste seg. Plutselig gjør man ting man aldri ville trodd om seg selv. Man åpner for den som ringte på med håret til værs, en bleie klistret fast til buksebeina og en pupp halveis ute fra amme-BHen. Man prøver å høre etter venninnens etterlengtede oppdateringer men klarer likevel ikke å slutte å tenke på hvordan lillemors finmotorikk utvikler seg.  

Dagene flyr og familieliv-bobla sluker deg nesten hel. Det er vanskelig å få hodet over vannet å huske å se seg litt rundt. Man må faktisk dra seg ut av bobla eller i allefall la seg dra. Og det er deilig når det skjer.

For en liten stund siden skjedde det for meg. Da så jeg Lille speil, en episode i serien Kvinner 2013 på NRK nett tv. 

Serien er produsert for NRK i forbindelse med 100 års jubileumet for kvinners stemmerett i Norge og har kvinner og makt, kvinner og tidsklemma, kvinner og omsorgsutøvelse og kvinner og selvbilde som tema.

Jeg vil anbefale serien og spesielt episoden Lille Speil - som gjorde noe med meg.

Seerne blir kjent med Anne Kristin Hognestad, en spesialsykepleier og helsecoach, Kristine Krogstad som er student og skriver for Aftenposten, og så bloggerne bak bloggen Uperfekte Jenter; Elise Lystad og Anna Lanto.

Kristine, Elise og Anna tenker mange store tanker og deler de gjennom ulike forum, som artikler i Aftenposten, teaterforestillinger og blogg. 

I Lille Speil snakker de om hvordan unge jenter mangler forbilder i en verden hvor svært mange ønsker å fremstå som glansbilder av virkeligheten. Vi legger perfekte statuser ut på facebook og oppdaterer den perfekte bloggen vår. De snakker om hvordan unge jenter idag trenger at noen tørr å vise seg frem også på dårlige dager. Og snakke om det ingen snakker om. De forteller om spiseforstyrrelser og angst og om å føle seg helt alene. Og ikke minst om bare å være ung kvinne og alt som forventes av deg.

Dette høres kanskje dumt ut, men jeg ble så stolt og rørt å se hvordan disse jentene sier akkurat det de mener om hvordan de opplever at ting er. Det er så utrolig mange som ikke gjør det, og det må få være greit. 

Men når man er i begynnelsen av 20-årene og står midt i floka som livet er med alle som krever og mener og maser rundt - da er det så fint at noen sier det de mener selv om det koster litt. Selv om det er personlig og kanskje atpåtil tabu. Selv om det er det motsatte av hva mange andre mener. Selv om det kan være  ubehagelig og man går igjennom vanskelige perioder selv. For vi andre som står utenfor trenger så absolutt å høre disse tankene og bli minnet på hvordan livet er og kan være før man blir voksen og får nok med seg selv og sine.

Da jeg var i begynnelsen av tyveårene var jeg også litt sånn. Sammen med to gode venninner laget jeg en teaterforestilling som bl.a. handlet om at tjukk ikke var synonymt med stygg (vi var tjukke selv og veldig fine). Vi sa det vi ville og mente det vi ville. Og når vi snakket med damer i tredveårene etter forestillingen som stod med stjerner i øynene og synes vi var så flotte og tøffe, da skjønte jeg aldri hvorfor.

Det er nemlig ikke alltid tøffe og flotte jenter vet om det selv.

Og nå sitter jeg altså her, i begynnelsen av tredveårene med stjerner i øynene og tenker at disse jentene jammen er bra flotte og tøffe. At det er bra at noen unge jenter sier viktige ting og at vi må huske å høre etter. Og så tenker jeg:

- det er godt å komme seg ut av bobla og kjenne at livet går videre.