Om kronisk dårlig samvittighet og hvorfor det rammer kvinner (oftest)

Jeg har kronisk dårlig samvittighet. Og jeg har en teori om hvorfor det er sånn. Den er verken ny eller revolusjonerende. Men potensielt frigjørende, iallfall for meg selv.

Jeg har kronisk dårlig samvittighet fordi jeg hører på andre (oftest kvinner) med kronisk dårlig samvittighet.

Jeg liker nemlig å føle tilhørighet. Jeg liker det så godt at jeg til tider har funnet meg selv i situasjoner der jeg ikke har hatt det bra, rett og slett fordi jeg ønsket å gjøre andre fornøyde. Dette jobber jeg med altså, lover.

Fordi jeg er tilhenger av tilhørighet er jeg dermed opptatt av å tilpasse meg omgivelsene og gjør mer eller mindre det jeg tror er forventet av meg. Her kommer andre (oftest kvinner) med kronisk dårlig samvittighet inn. 

Når man har kronisk dårlig samvittighet føler man seg også utilstrekkelig og kanskje litt maktesløs. Kanskje føler man at livet er litt urettferdig, selv om det høres dumt ut når man tenker etter. Lar man derimot være å tenke etter hvor alle disse følelsene kommer fra, kan det hende man (ubevisst) ønsker at andre også skal ha dårlig samvittighet. Rasjonelt sett er det jo teit å ha dårlig samvittighet for alt mulig - viss ikke andre også har det. Da har man nemlig etablert en norm.

Norm, særskilt sosiale normer, er et sosiologisk betegnelse for intersubjektive, allment delte og ofte underforståtte regler og forventninger på oppførsel som gjelder for et mindre sosialt fellesskap og for samfunnet i sin helhet. Norm er definert blant annet som anerkjent regel, rettesnor, mønster, målestokk som følges, og betegnelser for høflig opptreden. Med norm menes et mønster eller et regelverk for hvordan man skal utføre noe eller hvordan man skal oppføre seg mot hverandre (hentet fra wikipedia.no).

Når noe oppleves for den enkelte som normer, altså sånt "alle andre gjør" og det som forventes av én, ønsker mange å etterleve disse normene. Og om det er noen tvil, jeg er tilhenger av sosiale normer. Men ikke sniknormifisering av umulige kvinneidealer som kommer fra kvinner selv og bunner ut ifra egen dårlige samvittighet og følelse av utilstrekkelighet.

For da får vi andre (oftest kvinner) også kronisk dårlig samvittighet og føler oss utilstrekkelige og dermed blir det vanskelig å bryte denne onde sirkelen.

Jeg er en sånn som bryr meg en del om hva andre tenker om meg og vil gjerne henge med på det folk mener er riktig. Heldigvis for meg bryr jeg meg mindre og mindre om å bli likt. Mye mindre enn før, noe jeg mistenker kommer med alderen.  

Og hver dag øver jeg meg litt på å ikke ha dårlig samvittighet. Og høre litt mindre etter når noen (oftest kvinner) med dårlig samvittighet snakker.

For å være konkret og tydelig kan jeg jo oppsummere litt:

- selv om du vasker hele huset en gang i uka trenger ikke jeg å gjøre det eller føle jeg burde. Det får du ta på dine skuldre.

- selv om du ønsker å jobbe 100% mens ungene er små trenger ikke jeg å ønske det samme. Jeg trenger heller ikke å føle meg usolidarisk. Der er vi bare uenige.

- selv om du synes det var helt superfantstisk å være hjemme med babyen din, synes jeg det var slitsomt. Jeg er like glad i ungene mine og kunne ikke vært dem foruten. Der er mennesker forskjellige og har ulike egenskaper.

- selv om du ikke synes man skal utfordre og være kritisk til lokale institusjoner, så kommer jeg alltid å være det. Fordi jeg tror folk og institusjoner utvikler seg når de blir stilt krav til. Mener du man heller skal tekkes andre og ikke være til bry, får det stå på din kappe. 

I følge Madeleine Albright finnes det et eget sted i helvete for kvinner som ikke hjelper hverandre. Personlig tror jeg ikke på himmel og helvete, men jeg tror på solidaritet og på å gjøre hverandre gode. Jeg tror vi kan få andre til å føle seg bra mens de er sammen med oss ved å passe oss for å spre dårlig samvittighet.

Fikk du dårlig samvittighet nå? Ikke ha det. Du trenger nemlig ikke høre på andre (oftest kvinner) med kronisk dårlig samvittighet. Hah!


Psst: Jeg utfordrer deg til å komme med egne - selv om i kommentarfeltet, det er overraskende frigjørende!

Vil du foressten lese mer om kvinners dårlige samvittighet? Da kan jeg anbefale min svigerinne Gudruns blogginnlegg.