Verdens beste mamma!

I mange år har jeg øvd meg (uten å tenke over det) på å undertrykke instinktene mine og gjøre det jeg har lest og hørt er riktig. Noen ganger er instinkter og "det som er rett" det samme, andre ganger ikke.

Da jeg skulle bli mamma for fire år siden gjorde jeg det jeg alltid har gjort for å forberede meg. Jeg leste. Jeg leste alt jeg kom over. Jeg lånte bøker og jeg kjøpte bøker. Jeg leste alle brosjyrer jeg kunne hos jordmoren og googlet i lange nattetimer. 

Jeg leste om hvordan det kom til å bli å være mamma og prøvde å lure mannen min til å lese pappabøker (uten suksess, han tar stor avstand fra de halvkule ironiserende pappabøkene han mener snakker til menn som om de er tilbakestående). Men jeg tenkte jeg måtte lese. Jeg leste om å være gravid og hva som skjedde hver eneste uke med fosteret og jeg leste selvfølgelig om alt som kunne gå galt. 

Etterhvert fikk jeg totalforbud fra mannen min om å gå inn på 1. trimester-forumet til nettsiden barnimagen. Årsaken var møtet mellom mine hormoner og antenneløse kvinners utgreininger som: "spiser du salami? Prøver du å drepe ditt ufødte barn med bakterier?!?" Eller: "En venninne av niesen til min mors kusine spontanaborterte etter å ha spis upastaurisert ost, så jeg ville ha fryst all osten hvis jeg var deg". 

Tro det eller ei, så forberedt og belest jeg tross alt var, da vår førstefødte endelig kom fikk jeg fullstendig sjokk. Totalt uforberedt på alle følelsene som kom, og ikke minst på det store ansvaret som fulgte med. At det alltid var noen som trengte meg og som måtte komme først. 

Du kan jo gjette hva jeg gjorde på barselhotellet for å håndtere denne nye forvirrende livssituasjonen. Jeg leste. Nå leste jeg om praktisk barnestell, amming, soving og påkledning. Og jeg tenkte at dette skulle jeg bli god på! Etterhvert leste jeg meg opp på økologisk barnemat og miljøvennlige klær. Noen lånte meg en bok om skadelige stoffer i hudpleieprodukter, resultatet ble at jeg kastet nesten alt jeg fant på badet. 

I en måned trodde jeg at babyen vår ikke likte å bade fordi han hylte når jeg la han ned i badevannet. Det viste seg at i frykt for å skolde han (som jeg hadde lest om) hadde jeg brukt alt for kaldt vann. En barselvenninne (tobarnsmor vel å merke) sa: "åhh, jeg bare valgte den temperaturen jeg selv synes er behagelig". Det hadde overhodet ikke falt meg inn.

I det hele tatt, muligheten for at svar på alle spørsmålene våre var tilgjengelige i oss selv virket usannsynlig på meg. Fordi jeg hadde skrudd av den bryteren og var ikke i kontakt med instinktene mine. Min mammaselvtillit hentet jeg fra teoretisk kunnskap, mens jeg glemte at de aller aller fleste av oss gjør en god nok jobb bare som vi er. 

Selv om dette kommer naturlig for mange, ble det altså en oppdagelse for meg å innse at jeg kunne stole på meg selv. Prøve meg frem. At jeg ikke måtte undersøke og lese meg opp på alt mulig - men kunne ta situasjonene som de kom. Det er selvfølgelig  viktig å oppdatere seg på informasjon om barn og deres utvikling - men ikke hele tiden alltid.

Så, om du er en av de som har slått av bryteren og tror du alltid må spørre andre om hva som er best for dine barn; dette er hva jeg vil si til deg:

Du er verdens beste mamma!

Resten finner du ut av selv. Lover.